Posts Tagged ‘Fotoetikk’

Jeg er skuffet… Skuffet over det, som jeg oppfatter som liberalistisk tankegang – at det gjennomsyrer vårt samfunn. Jeg er lei av at – kan vi kalle det “sportsånd” eller “konkurranseånd” – sprer seg i alle retninger i vårt samfunn uten at det blir sagt stopp.

Jeg syns at det er mange eksempler på at vi går feil vei. Jeg skal komme med noen påstander ut i fra det som er i min interesseverden.

Den siste nye eksempel på denne forfeilede jakt på prestisje er naturfotografen Terje Hellesø, som er gått den veien som dopingmisbrukere i sporten har gått i årevis. Nemlig gjennom juksing for å være på topp. Noe som ikke bare går ut over ham selv. Det setter troverdigheten på spill til alle naturfotografer. Og han er ikke det eneste eksempel – andre naturfotografer er tatt på fersken før ham. I 2009 ble f.eks. den spanske naturfotografen Jose Luis Rodriguez tatt for fotomanipulering i villedende grad.

Og hva får så æret og beundret naturfotografer ut av å jukse. Berømmelse og vinnere i lokale, regionale, nasjonale og internasjonale fotokonkurranser? Om å være den beste naturfotografen?

Min påstand er at konkurranse om å være best skaper kultur for juksing. Der hvor mennesker blir fremhevet som særlige gode. Dette skjer i forskning – jevnfør saken i Danmark om Milena Penkowa.

Og i forskningens verden er dette ikke enkelttilfeller, men en kultur – en konkurranseutsatt kultur – basert på den liberalistiske tanke at konkurranse gir kvalitet. Dette en side av hverdagen i skoler og innen forskning. Kanskje det er direkte motsatt? Kanskje konkurranse gir juks, og at samarbeid gir kvalitet og kontroll med både hverandre og resultatene?

Selv i grunnskolen er dette utpreget – hva er ellers ukentlige tester i barneskolen og skolerangering etter resultater fra de nasjonale prøvene ellers? Kvalitet er ikke alltid kvantitet. Og konkurranser/nasjonale prøver, dokumentasjonen av dem og forberedelserne dertil tar verdifull læringstid.

De senere årene har næringslivet og myndigheter/statsstøttet organisasjoner gått sterkt inn for å øke rekrutteringen til naturfagene via forskjellige initiativer. Der i blant ved flere konkurranser. Men blir man glad og interessert i naturfag når man har tapt i Energikampen på TV?  (Mange andre naturfaglige konkurranser kunne nevnes her).
Mitt svar er et stort rungende NEI. Naturfagene blir man glad i ved gode opplevelser, fordypelse, mestringsfølelse og samarbeid.

Survival of the fittest”  eller “Den sterkeste overlever” blir ofte trukket frem som et biologisk/evolusjonistisk argument for den frie konkurranse, men de fleste overser at symbiosen (les: samarbeid) er en like så stor biologisk/evolusjonistisk suksess. Tenk på lav, som er to organismer, som sammen kan leve av sollys og regnvann på en steins overflate.

I sporten er det bare én som vinner og resten er ikke gode nok.

Jeg kunne ønske meg et samfunn, hvor målet er at mange er flinke og at de flinke samarbeider. Hvor man løfter i flokk.

Og hvor et foto av en marihøne kan være bra…

Saken i Dagbladet: http://www.dagbladet.no/nyheter/2009/01/02/560471.html
Diskusjon på foto.no: http://foto.no/cgi-bin/diskusjon/lesTraadHier.cgi?id=384360#t384381

Etiske diskusjoner er alltid spennende fordi det ikke er fasit.
Etiske diskusjoner er alltid spennende fordi det ikke er fasit, men også fordi du som person er nødt til å ta stilling – eller i all fall prøve på det.

Som jeg ser det er det to nivåer i diskusjonen om åtefotografering:
- Den fotografisk-etiske delen: Hvor går grensen mellom “manipulerte” bilder og “riktige” naturfoto?
- Den human-etiske delen: Hvilke slags åte går greit å tiltrekke seg dyr med?

Den fotografisk-etiske delen: Når jeg tar bilder av planter vil jeg prøve på å få en så rolig bakgrunn som mulig og få et godt bilde av planten på samme tid. Den rolige bakgrunnen vil da gi en større konsentrasjon om den ”historien” jeg gjerne vil fortelle med bildet – nemlig planten. Da vil jeg flytte kameraet rundt, men jeg ville også kunne plukke tørre gule gresstrå i bakgrunnen som ellers ville forstyrrer.
Å flytte kameraet rundt er vel definitivt ikke fotomanipulasjon – det er fotografering – men fjernelse av gresstråene da?
Hvor går grensen mellom det å ta et foto og fotomanupulasjonen? Et bilde vil vel alltid bare være et utvalg av verden?

Personlig kunne jeg godt tenke meg å smøre noe “godt for sommerfugler” på en trestamme eller plante flere sommerfuglebusker for å lokke til sommerfugler. Men om det er naturfoto hvis jeg fotografer dem? Det er jeg usikker på…

Foreningen Biofoto sine retningslinjer for åtefotografering: http://www.biofoto.no/news.asp?id=230
Wikipedia om fotomanipulasjon: http://no.wikipedia.org/wiki/Fotomanipulasjon

Den humanetiske delen:
Hva er forskjellen på å legge ut som åte:
• En hjort
• En gris
• En fisk
• Sukkerblanding
• Fuglefrø

Her spiller inn vår forhold til åtet og formålet med åtet.
For de fleste mennesker er det en ganske stor forskjell på fuglefrø og et dødt dyr.

La oss ta fuglefrø på fôrbrettet. Jeg kjenner ingen som syns det er etisk uforsvarlig å legge ut fuglefrø med det formålet å gi fuglene mat om vinteren, men naturfotografisk er står fôrbrett-bilder ikke i høy kurs hos naturfotografer. Hvorfor ikke? Fordi situasjonen er iscenesatt og er kraftig menneskepåvirket.
Hva er forskjellen på fôrbrett- og kadaver-åter? Rovfuglenes dramatikk – tror jeg – og menneskers forhold til dyret (hjorten).
Samt med muligheten af salg av bildene og deres dramatikk?

Løsningen kan være ærlighet og metadata
Løsningen kan være ærlighet og metadata – og derfor ikke helt 100 % gjennomførlig, men kan langt på vei praktiseres.

Fra den digitale kartverden: Kartobjektenes kvalitet i en kartfil avhenger av at det følger med metadata – dvs. data om dataene. Et enkelt eksempel er dato. Kartobjektenes kvalitet avhenger av datoen. Det er stor forskjell på registerte bygninger i kommunen X i 1965 og i 2008. Jo flere metadata – jo større kvalitet.
Det samme kan brukes på naturfoto. Jo mer du vet om bildet – jo høyere kvalitet. Men her der det lite eller ingen tradisjon for metadata utenom de rent tekniske exif-data. Især seriøse naturfotografer (på alle nivåer) bør opplyse hvordan de har tatt deres bilder hvis de videreformidles. Evt. kan fotoforeninger gi retningslinjer for hvilke metadata som bør følge med et bilde for deres medlemmer – det ville være en start.

Ærligheten beskriver seg selv – overalt hvor det er konkurranse og prestisje lider ærligheten tap. I fotografenes verden er det mye av dette – miljøet bidrar selv til det med en uendelig rekke av konkurranser og prestisje i form av å vinne dem.

En ting jeg ikke har sett på diskusjonene i den aktuelle saken er fotografens ønske om å være anonym. Hvorfor vil han være det? Hvorfor kan han ikke stå frem med navn? Fordi han vil miste prestisje og bli betraktet som uærlig? Jeg lurer bare…

Dette er en blogg om naturformidling - formidling av natur og naturfag - herunder planter, dyr, naturfotografering, geologi, GIS, GPS, vær, kulturhistorie og menneskets opplevelse av og plass i naturen, samt eksperimenter innen realfag.
Om Hanne Madsen
Jeg er utdannet geolog og jobber som museumslektor. Jeg bor i Norge, men er dansk. På fritiden har jeg firmaet "Naturformidling Hanne Madsen". Her gjennom tilbyr jeg salg av naturfoto, ulike kurs, foredrag, artikler om natur samt guidet turer i både Norge og Danmark. Kontakt: hanne.madsen(at) naturformidling.com
Kalender
December 2017
M T W T F S S
« Oct    
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
25262728293031
Slideshow