Jeg er skuffet… Skuffet over det, som jeg oppfatter som liberalistisk tankegang – at det gjennomsyrer vårt samfunn. Jeg er lei av at – kan vi kalle det “sportsånd” eller “konkurranseånd” – sprer seg i alle retninger i vårt samfunn uten at det blir sagt stopp.

Jeg syns at det er mange eksempler på at vi går feil vei. Jeg skal komme med noen påstander ut i fra det som er i min interesseverden.

Den siste nye eksempel på denne forfeilede jakt på prestisje er naturfotografen Terje Hellesø, som er gått den veien som dopingmisbrukere i sporten har gått i årevis. Nemlig gjennom juksing for å være på topp. Noe som ikke bare går ut over ham selv. Det setter troverdigheten på spill til alle naturfotografer. Og han er ikke det eneste eksempel – andre naturfotografer er tatt på fersken før ham. I 2009 ble f.eks. den spanske naturfotografen Jose Luis Rodriguez tatt for fotomanipulering i villedende grad.

Og hva får så æret og beundret naturfotografer ut av å jukse. Berømmelse og vinnere i lokale, regionale, nasjonale og internasjonale fotokonkurranser? Om å være den beste naturfotografen?

Min påstand er at konkurranse om å være best skaper kultur for juksing. Der hvor mennesker blir fremhevet som særlige gode. Dette skjer i forskning – jevnfør saken i Danmark om Milena Penkowa.

Og i forskningens verden er dette ikke enkelttilfeller, men en kultur – en konkurranseutsatt kultur – basert på den liberalistiske tanke at konkurranse gir kvalitet. Dette en side av hverdagen i skoler og innen forskning. Kanskje det er direkte motsatt? Kanskje konkurranse gir juks, og at samarbeid gir kvalitet og kontroll med både hverandre og resultatene?

Selv i grunnskolen er dette utpreget – hva er ellers ukentlige tester i barneskolen og skolerangering etter resultater fra de nasjonale prøvene ellers? Kvalitet er ikke alltid kvantitet. Og konkurranser/nasjonale prøver, dokumentasjonen av dem og forberedelserne dertil tar verdifull læringstid.

De senere årene har næringslivet og myndigheter/statsstøttet organisasjoner gått sterkt inn for å øke rekrutteringen til naturfagene via forskjellige initiativer. Der i blant ved flere konkurranser. Men blir man glad og interessert i naturfag når man har tapt i Energikampen på TV?  (Mange andre naturfaglige konkurranser kunne nevnes her).
Mitt svar er et stort rungende NEI. Naturfagene blir man glad i ved gode opplevelser, fordypelse, mestringsfølelse og samarbeid.

Survival of the fittest”  eller “Den sterkeste overlever” blir ofte trukket frem som et biologisk/evolusjonistisk argument for den frie konkurranse, men de fleste overser at symbiosen (les: samarbeid) er en like så stor biologisk/evolusjonistisk suksess. Tenk på lav, som er to organismer, som sammen kan leve av sollys og regnvann på en steins overflate.

I sporten er det bare én som vinner og resten er ikke gode nok.

Jeg kunne ønske meg et samfunn, hvor målet er at mange er flinke og at de flinke samarbeider. Hvor man løfter i flokk.

Og hvor et foto av en marihøne kan være bra…

Comments are closed.

Dette er en blogg om naturformidling - formidling av natur og naturfag - herunder planter, dyr, naturfotografering, geologi, GIS, GPS, vær, kulturhistorie og menneskets opplevelse av og plass i naturen, samt eksperimenter innen realfag.
Om Hanne Madsen
Jeg er utdannet geolog og jobber som museumslektor. Jeg bor i Norge, men er dansk. På fritiden har jeg firmaet "Naturformidling Hanne Madsen". Her gjennom tilbyr jeg salg av naturfoto, ulike kurs, foredrag, artikler om natur samt guidet turer i både Norge og Danmark. Kontakt: hanne.madsen(at) naturformidling.com
Kalender
December 2017
M T W T F S S
« Oct    
 123
45678910
11121314151617
18192021222324
25262728293031
Slideshow